Jeg bare måtte....

Sånn endte det.......

Kom låt oss gå härifrån, låt oss resa någonstans, resa långt härifrån, låt oss bli dom som försvann....

Det var paa ingen maate nok aa bare bruse et godt stykke inn i Tyrkia. Vi var slitne,sure,kalde, redde og ville langt derifra. Regnet gjorde det og. Türk Hava Yolları ble redningen. Faa timer etter var vi helt i skyene, paa vei til tyrkias solkyst.

Istedet for et nytt sanatoriumsopphold kunne vi naa skrubbe Georgias alkohol, skitt og sinne ut av oss i et tyrkisk bad. Etter noen dagers rekreasjon i Antalya foelte vi oss som nye mennesker og var klare for stranda.

Vi dro til Sundance nature village for aa velte oss i havet, oekologisk mat, frittgaaende dyr og gamle hippier. Sven kom og besoekte oss og Ingrid ble bitt av en liten, men veldig tykk, hund.

Etter aatte dager skilte vaare veier seg. Sven dro hjem, Ingrid dro til Ankara for aa besoeke en vertsfamilie hun bodde en uke hos da hun var 10, og vi dro til Marmaris. Marmaris kan vel ikke akkruat sies aa vaere noen perle. Jon Sigurd hadde lenge hatt en droem om aa bo paa hotell med basseng og klarte ikke helt aa sjule sorgen, sinnet og skuffelsen da han opptaget at bassenget paa det nye hotellet vaart ikke bare var tomt, men skittent ogsaa. Han fikk braatt glede i hjertet igjen da han opptaga at vi fikk inn russisk tv og kunne se russiske talentkonkurranser hele natta lang.

Naa har vi ha hooka opp med Ingrid og dratt til Hellas. Kroppen skrek etter tzatziki og oeyhopping.

For barn, besteforeldre, kjaerlighet, forfedre, vennskap, jenter, morra di, gjestfrıhet og alle som lever og ikke lever.....

Vı hadde gleda oss skikkelig til aa komme til Georgia. Fulle av forventning og skinnende av foerkommuiıstisk lykke satt vi oss paa toget fra Yerevan tıl Tbilisi. Det lukta baesj der vi satt. Menneskebaesj. Vi feiga ut etter en halvtime og bestakk oss til bedre seter..


Vel fremme i Tbilisi (som for oevrig er en veldig fin by) bosatte vi oss hjemme hos Nasi. Det var kaldt hos Nazi, og hun hadde en del regler. Ikke lov aa spise paa rommet, ıkke lov aa sitte paa senga og ikke lov aa bruke stikkontakter...Vı flytta til et varmt og godt hotel.

Ting ble fort ganske vanskelig paa det nye hotellet. Hun som drev det syntes tydigvis ikke det var en god ide aa droefte hvordan man snakker til gjester klokka halvtre om natta.

Vi begynte aa bli ganske slitne. Heldıgvis hadde vi blitt kjent med noen glade georgiere som invıterte oss til aa bo hos dem. Vi trodde vi skulle kose hos hjemme hos foreldrene til han ene, som vi hadde besoekt noen dager foer. Det var ikke tilfelle. Vi ble kjoert langt avsted, til et veldig umoeblert hjem, bokstavlig talt. Det var kaldt, vi var fyllesjuke (etter endel overmot dagen foer) og da verten satt Enigma paa fullt skjoente vi at vi nok en gang hadde bomma litt..Kvelden gikk med til vodka, graat og psykedelisk musikk. En av de nye graatende vennene vaare la sin elsk paa Ingrid og vılle gjerne at alle skulle bruke resten av natta paa aa snakke om det. Etter et par timer ville vi ogsaa graate.. Da vi etter mye om og men kom oss ut derifra dagen etter skjoente vı at hadde trengt en sanatoriumstur igjen og tok bussen til Borjumi, svovelbrusens hjemby. Sanatoriumet var stengt, og da taxisjaafoeren slapp oss av paa et hotel med ordene 'jeg henter dere om en time, da skal vi drikke vin' skjoente vı at det hadde gaatt galt igjen. Veldig galt. Han hadde med seg 10 liter hjemmelaget roedvın da han kom tilbake, og han insisterte paa at vinen skulle styrtes. Det er nemlıg saann georgisk gjestfrihet fungerer. Etter 7 liter ville vi hjem. Det falt ikke ı god jord. Han ble med, han ble lenge, han var ekkel. Han kom tilbake flere ganger dagen etter for aa lage kvalm. Vı ble redde. Vi flykta til Batomi, en vakker liten kystby paa grensen til Tyrkia.

Paa togstasjonen ı Batumi satt vaar fulle graatende venn fra Tbilisi. Hva faen han gjorde der har vi enda til gode aa finne ut, for vi ble saa redde at vi flykta i en taxi. Da vi opptaga at han satt i bilen bak oss ble vi saa redde at vi ikke ville vaere i Georgia lenger i det hele tatt, og bruste over grensen til Tyrkia, paranoide og ville i blikket....

Tralala

Antalya melder om sol, skyfri himmel og 25 grader i skyggen.....

Jeg har et talent, jeg kan skrive med taerne.

Her om dagen satt vi 11 timer paa en buss i Kurdistan for aa komme til et hostel hvor det var en larve i ingrids seng og en haarball i min, hvor dusjen ikke virka og doen var et illeluktende hull i gulvet og saa trang at men enten maatte stoette albuen i den urinskitne veggen bak eller panna i veggen foran.Ikke ble det moerkt naar vi skrudde av lyset, og saa spiste vi en pizza til frokost som ikke var helt bra for magen. I tillegg tok juventehumoren oss fullstendig, og da vi fant oss selv sittende paa en busstasjon og synge alle fugler i kanon skjoente vi at vi virkelig hadde faatt nok av Iran!



Det var virkelig en fornoeyelse aa snuble inn i Armenia. Etter en lengere diskusjon med en full taxisjaafoer om hvorvidt det er farlig aa kjoere naar oeya svoemmer havna vi hos en koselig liten familie i fjellene. De gav oss hjemmebrent og det gikk galt med en gang. Tidlig dagen etter ville jeg bare se litt paa hoenene, men ble lurt inn i vertens "laboratorium". Ingenting er som vodka foer frokost.



For aa lette litt paa trykket i hodet bestemte vi oss for aa gaa en liten tur i fjellet. Etter ca 5 minutter ble vi huka inn av naboen. Han ville gjerne be oss paa litt vodka.



5 timer og noen faa liter vodka senere kom vi oss hjem igjen. Ingrid maatte hvile med det samme, og det gikk bare noen faa minutter foer det var litt oppkast paa dyna, litt paa lakenet og ganske mye paa gulvet. Jon Sigurd syntes det var en god ide aa holde et lite foredrag om hans negative innstilling til Tyrkia for noen stakkars smaa armenere foer han korna fullstendig av og doede.

Den enes doed, den andres broed. Mens de andre laa livloese i fosterstilling saa jeg mitt snitt til aa suse blid og fornoeyd langs den armenske landeveien i en hvit liten lada til glade ballader fra 80-tallet.

Atomkraft varer evig II

IRAN

Hallo du! Hei ja!
I dag har vi vaert i Persepolis og sett paa noen riktig fine ruiner. Et av jordas under, men ikke fint nok til at vi gitter aa vise bilder av det. Haha! Turen dit var og veldig fin. Iranerene er veldig flinke til aa kjoere bil. De kan kjoere dritfort (150 km i timen) og samtidig millimeterberegne avstanden til de andre bilene, baade foran, bak og paa begge sider. Samtidig. Det er faen meg helt utrolig, det er faktisk en kunst.

Naa har vi vaert i Iran i halvannen uke og det er faktisk helt fantastisk. Mangelen paa alkohol har gjort oss til bedre mennesker, og vi spretter uthvilte ut av senga grytidlig hver dag for aa suge til oss nye intrykk. Ikke Ingrid da, i og med at hun har blitt et daarligere menneske er det bare vonde ord aa hoere fra halvaatte til tolv. Vi har proevd aa la henne sove middag, men det hjelper ikke.

I Esfahan ( vi er i Shiraz naa) fikk vi oss en ny venn.
Til aa begynne med var det fint med en gratis guide (som til og med gav oss mat) som fortalte oss masse om alt vi saa. Naa har navnet hans blitt et skjellsord og haaper han lider samme skjebne som Antti, hva enn det er.

I Esfahan bodde vi paa et kaldt og overprisa hostel med skitne og enda kaldere doer. Rommet vaart lukta kokt ris. Vi ble fryktelig ulykkelige av det. Naa har vi faatt oss et varmt rom, men med en tett do. Pick your poison.

Vi blir tatt skikkelig mye paa. Ikke skjelden smyger det seg en klam haand over rumpa naar vi er ute og gaar. Vi har ikke helt bestemt oss for om vi liker det eller ikke.


I morgen skal vi se graven til Hafez. Det er noe vi ser fram til med iver og gloed. Vi har kjoept oss hver vaar bok av han, og leser intense kjaerlighetsdikt for hverandre hver kveld mens vi sitter i ring med bena i kors og holder hverandre i hendene.
Naa skal vi gaa og gnage hodet av en hest. Tudelu!

And apple day

Egentlig hadde jeg bare lyst til aa legge ut det bildet her. Jeg synes det er fint.

En annen ting som er fint er Iran, men det kommer vi tilbake til senere, naa maa vi vekke Ingrid. Ingrid skal vi og skrive litt mer om senere (jeg tror nemlig hun er i ferd med aa bli et daarlig menneske) og plutselig skal Ingrid skrive litt selv ogsaa. Naa maa vi spise. Sult er en foelelse vi takler daarlig. Veldig daarlig.

"Jassaa, ja, saa dette er Kazakhstan, altsaa"

En tidlig morgen rullet toget toget fra Shymkent inn i Alma-Ata (eller Almaty, for feinschmekkere). Siden vi hadde saa gode erfaringer med aa leie leilighet i Shymkent, syntes vi det var en god ide aa gjenta suksessen i Alma-Ata. Utenfor jernbanestsjonen fant vi vaar vertinne, Mira. Hun var ikke fullt saa snasen som den forrige, men det fikk heller vaere, tenkte vi. Mye billigere, dog.

Leiligheta var nydelig. Lita ettroms, med herlig lite kjoekken hvor det stod en eldgammel gasskomfyr (som var temmelig lunefull) og et kjoeleskap som hoertes ut som en liten traktor naar det starta opp.

Alma-Ata er ingen spennende by. Derfor var det bra at vi fant Jakob - evt. at han fant oss. Siden hotellet han bodde paa var overprisa, farlig og krydde av prostituerte, forbarma vi oss over ham og lot han sove paa stuegulvet i leiligheta vaar. Her er et bilde av Jakob og Ingrid. Ingrid spiser hestekjoett (faktisk!).

Hele turen tok ei ny og litt uventa vending da vi fant ut at det uzbekiske konsulatet ville bruke minimum to uker paa aa utstede visum til Uzbekistan. Siden vi allerede hadde droppa Kyrgyz og Tadsjiki, og ikke gidder aa vaere lenge i Turkmeni, lot vi stan vaere stan, og dro til Iran i stedet.

Shymkent

Etter tre doegn paa toget var klare for hvile og rene toaletter. Vaare venner fra toget fiksa ei billig leilighet til oss i byens verste stroek. Vaar vertinne, Zarga, ifoert blaa kontaktlinser og en litt for kort topp, hadde de stoerste puppene vi noen gang har sett. Plastiske operasjoner er billige i Kazakhstan.
Vi ble raskt enige om en pris, og vi skulle snart oppdage at man faar det man betaler for. Russiske togtoaletter er lite innbydende, og derfor var det viktig for oss at doen funka. Det gjorde den ikke.

Siden vi bodde i leilighet, lagde vi en del mat selv. Det lokale supermarkedet hadde alt det hjertet maatte begjaere. Kristin er spesielt glad i posteier, og fant ut at hun skulle smelle til med en virkelig luksurioes kyllingpostei. Etter aa ha aapnet pakninga og tatt et magadrag av dunstene som stroemmet ut, kunne hun konstatere at det lukta som en blanding av kattemat og permanentvaeske. Posteien gled ned paa hoeykant.

En dag vi gikk tur i parken fant vi skjelettet av en hest spredt over et lite omraade. Da vi spurte "the locals" om hvorfor det ligger et hestekadaver i parken, fikk vi til svar at det hele bunner i en eldgammel kazakhisk tradisjon. Hesten er - naturlig nok - svaert viktig for kazakhene, som egentlig er et nomadisk folk. Hvert aar under vaarfesten (Navruz), blir hester ofret. Dette skjer ved en rituell slakting med en stor sabel. Sjamanene (sju stykker, helst) skal saa gnage av hestens hode til lyden av trommer. Vi er litt lei oss for at vi gaar glipp av aarets rituale, siden vi er i Iran naa, men nok om det.